SYKEPLEIERE I ALTERNATIV BEHANDLING- 
FRONTKJEMPERE FOR EN NY BEHANDLINGSKULTUR ?

 Av høgskolelektor Berit Johannesen

(Artikkelen ble publisert som kronikk i Tidsskriftet Sykepleien, 30. januar 2001)  

Sykepleiere som driver med alternativ behandling blir omtalt på både positivt og negativt. Noe av kritikken de har blitt møtt med er at de fornekter sitt kall og sin plikt overfor de svakeste. ved at de går over til å behandle mennesker som er så friske at de kan komme til dem på kontoret. Den andre kritikken de blir møtt med er at de driver ”businesss”, de har gått over fra å være offentlige lønnsmottagere til selvstendige næringsdrivende. De er mer opptatt av penger og å slippe turnusarbeid enn av omsorg, påstås det. (Jfr. Sykepleien nr.19,  2000)

Nå har jeg forsket blant såkalte alternative sykepleiere i over 3 år og jeg vil her presentere et bilde av denne gruppen ut fra dette feltarbeidet. Min erfaring er ikke i tråd med kritikken over.

Som overskriften antyder så ser jeg på de alternative sykepleierne som mulige pådrivere for en ny behandlingskultur. Denne artikkelen vil begrunne denne påstanden.

Dagens behandlingskultur.
For å kunne vise hva som kan være sentralt i en ny behandlingskultur, ser jeg det som nødvendig å kort  beskrive sentrale trekk ved den eksisterende.

For det første vil jeg karakterisere vår offentlige helsetjeneste som et maskulint prosjekt. Det vil si at det historisk er utviklet av menn tilknyttet en naturvitenskapelig tradisjon. Dagens behandling tar utgangspunkt i en skolemedisinsk tenkning hvor mennesket studeres isolert fra naturen og sine naturlige relasjoner.

Den moderne medisin har utviklet en enorm kunnskap om enkeltdeler og enkeltprosesser i menneskekroppen (anatomi, fysiologi og biokjemi), og fremdeles er sykehusene delt opp og har navn etter organer i kroppen. Sykdom oppfattes som en maskinfeil, ytre faktorer som virus og bakterier kan være årsakene til feilene og bør derfor drepes. Krigsmetaforer som ”bekjempe sykdom”, ”kamp mot bakterier” eller ”invasjon av  sykdomsfremkallende stoffer” osv er velbrukte begrep. Behandlingen skal være bygget på vitenskapelig dokumentert effekt ut fra bestemte krav og metoder. Behandlingen  skal kunne generaliseres. Sykdom beskrives i generelle termer; diagnoser (som det etter hvert finnes mange tusen av).

Videre er dagens medisin  preget av kunnskap om å reparere sykdom og skade, og det er et stort, innfløkt spesialisert system som er ansvarlig for disse reparasjonene. Systemet er høyteknologisk og styrt av produksjonsverdier, tid er en mangelvare og vi styres av et offentlig hierarkisk byråkrati. Og fordi kjemisk behandling er prioritert så har legemiddelfirmaene gode tider.

Sykepleierne har i en årrekke vært utdannet som assistenter til den skolemedisinske behandlingen. De har ikke selv ansvar for behandling, men må støtte opp om og utføre det legen forordner. Sykepleiens selvstendige område er pleie og omsorg, men de opplever at dette ikke prioriteres i det offentlige systemet. Det er et stort spørsmål om det i det hele tatt er mulig å drive forsvarlig sykepleie i dagens stressede sykehus. Mange sykepleiere er utbrent og lei og søker seg ut av det offentlige systemet. Helsevesenet er i krise på mange måter, ikke bare økonomisk, og i form av manglende resultater, men også i forhold til verdier og medmenneskelighet.

Et kort historisk tilbakeblikk.
Før jeg går over til å beskrive hvordan de alternative sykepleierne har gjort ”opprør” og faktisk er med på å skape en ny behandlingskultur, så vil jeg trekke noen linjer til fortiden. Et lite tilbakeblikk kan være med å forklare hvorfor situasjonen er blitt slik vi ser det i dag.

Som en av de alternative sykepleierne selv sa det: ”Jeg ser på kampen mellom alternativ medisinen og skolemedisinen som en kamp mellom kvinne og mann”.  I dette ligger en oppfatning av at skolemedisinen er et maskulint prosjekt, og at alternativ medisinen ligger nærmere de feminine verdier. Kampen mellom det maskuline og feminine ble dramatisk  illustrert ved hekseprosessene på 14-1700 tallet. Kvinners ansvar for behandling av syke ble demonisert (”når kvinner tenker selv tenker de ondt”) og undertrykket og dette har hatt konsekvenser helt frem til i dag. Etter hvert ble hekseprosessene avløst av en annen form for undertrykking, nemlig fremveksten av naturvitenskapen, delingen av mennesket i kropp og sjel, og profesjonaliseringen av medisinen. Det vokste frem offentlige behandlingsinstitusjoner og profesjonene ble etablert langs kjønnslinjene. 

Også Florence Nightingale fulgte strengt disse linjene og var ytterst lojal mot autoritetene som på den tiden var både  kirken og de mannlige legene. Universitetene var stengt  for kvinner helt frem til forrige århundreskifte. Omsorg og pleie ble kvinnenes domene, og sykepleieren fikk en underordnet rolle med lav status. Dette passet inn i datidens kjønnsrollemønster. Den dag i dag er det kun 8-10 % menn i sykepleien (sjelden i direkte pasientnære stillinger) mens legeyrket i større grad overtas av kvinner. Men at kvinner blir leger er ikke det samme som å si at den medisinske profesjon blir feminisert. Jeg oppfatter det mer som et tegn på at kvinnene lar seg sosialisert inn i en maskulin kultur med høyere status.

Mange mener at vi nå står ved et veiskille, hvor den moderne vestlige tidsalder avløses av en tid med nye verdier og holdninger. Mange betegner denne tiden som en postmoderne  tid. Menneskene opplever en uro, en utilfredsstillhet og søker bl.a. i større grad  helse og selvutvikling. Dette gir grobunn for fremvekst av alternative tilbud. Det viser seg at det alternative området i stor grad er et feminint prosjekt (overveiende kvinner), og at det er stor oppslutning om tilbudene.

Sykepleieteoretikeren Jean Watson (1999) har skrevet en ny bok i sykepleie som hun har kalt ”Postmodern nursing”, og i denne tar hun et oppgjør med tidens sykepleie som hun mener er  maskulint påvirket og har fjernet seg fra sentrale menneskelige verdier. Hun vil rekonstruere sykepleien innenfor et feministisk perspektiv. Det har utviklet seg en stor skjevhet på jordkloden,  Yin og Yang er ikke i balanse sier hun.. Det har gått så langt at det er fare for at jorda rett og slett ikke tåler mer. For å bidra til balanse må de feminine krefter mobiliseres. Hun mener sykepleiere kan og bør være frontkjempere i en slik prosess. Sykepleie er på et overordnet plan en tjeneste for alt levende og  må sees i et økologisk perspektiv. Mennesket og jorda hører sammen, vi kan ikke skilles og vi trenger å komme i kontakt med den livgivende guddommelige energien som vi alle har tilgang til. Det spirituelle fremheves som det primære ved det å være menneske, det fysiske er sekundært. Et slikt syn på verden og mennesket er på kollisjonskurs med vår vestlige kulturs rådende oppfatning, og det som vårt offentlige helsevesen bygger på. Det er min oppfatning at alternative sykepleiere i Norge i stor grad deler Jean Watsons bekymring og sykepleietenkning (se under)

Det  er mange mennesker i Vesten og i Norge som føler behov for et oppgjør med vår vestlige virkelighetsoppfatning og med vår materielle sekulære livsstil, og blant disse menneskene er det også en del sykepleiere.

De alternative sykepleiernes oppfatning.
Jeg har snakket med mange ”alternative ”sykepleiere om hvordan de oppfatter virkeligheten og hvorfor de har valgt å gå ut av det offentlige helsevesen for å starte for seg selv. Det at de er offentlig godkjente sykepleiere er spesielt interessant fordi de har kunnskaper og erfaringer fra sin sykepleierutdanning og sin og praksis som gir dem et unikt utgangspunkt. Og det gir dem muligheter for å påvirke og bygge broer mellom det skolemedisinske og det alternative..

Disse sykepleierne gjør opprør mot det de oppfatter som en undertrykkende behandlingskultur,  de vil selv ta ansvar for behandling av syke og de vil gjøre det på sin måte.  Og de vil gjerne få tilby en sykepleie som de mener er forsvarlig og i tråd med egen oppfatning av det å være menneske. De ønsker ikke å ta på seg et reduksjonistisk/skolemedisinsk paradigme sammen med den hvite frakken, de ønsker å integrere sin personlige erfaring og oppfatning i sitt profesjonelle virke. Mange har selv erfaringer fra å være syke uten å få hjelp i det offentlige.  Noen gjenoppdager gammel kunnskap (urter, berøring/healing osv ).noen  trekker inn kunnskap fra andre kulturer, for eksempel Kina, India, Tyskland (akupunktur, ayrvedisk medisin, homøopati, antroposofisk medisin, fotsone m.m.) og andre utdanner seg i nyere holistiske behandlingsformer (rosenterapi, utrykksterapi m.m).

Sentrale aspekt ved de alternative sykepleiernes virkelighetsoppfatning.
Virkelighetsoppfatningen (inkl. menneskesynet) hos de alternative sykepleierne er annerledes enn de som undervises i offentlige utdanninger og som ligger til grunn for vårt offentlige helsevesen. De alternative sykepleierne har andre syn på helse, sykdom og behandling av sykdom.

Et viktige særtrekk ved de alternative sykepleiernes virkelighetsoppfatning er energibegrepet:

Energibegrepet.
Dette begrepet er sentralt og har mange navn. Begreper som referer til menneskets energifelt er påvist i 97 kulturer. Mest kjente begrep er prana, chi, vitalkraft, reiki, og begrep som aura, tai chi/chi gong, meridianer, chakra osv  nært knyttet til energibegrepet. Videre er bevissthetsbegrepet sentralt. 

Menneskesynet hos de alternative sykepleierne er i tråd med denne oppfatningen :

1.  The fundamental unit of the living system is an energy field, coexistive with the environmental energy field.

2. There is an interconnectedness of all life.

3. The human being is a nonmaterial, multidimensional field integral with the environment/universal field.

4. Consciousness is nonlocal, unbounded by physical structure and function.

5. Separatedness of the individual from all other individuals is an illusion.( Quinn, 1992,pp.27-28)

Når mennesket som alt levende er energivesener så får dette stor betydning for hvordan man kan behandle sykdom. Ofte knyttes forklaringer om energi og bevissthet til moderne vestlig kvantefysikk. Det viser seg da også at teorier utviklet i moderne kvantefysikk har mye til felles med gammel religiøs/filosofisk visdom fra India og Kina. Så lenge det offentlige helsevesen ikke forholder seg til energibegrepet så vil de heller ikke velge behandlingsformer som bygger på dette, eller de vil søke andre forklaringer på det som skjer (for eksempel endorfinteorien på akupunktur). Det er mange måter å styrke egen energi på, og det er mange måter for behandlere å harmonisere eller påvirke andres energi.

Det som informantene i denne studien trekker frem som helsefremmende metoder for å styrke egen livsenergi er for eksempel:

1.      Kontakt med naturen.  Stener og krystaller, trær,  dyr m.m. utstråler ulike former for energi og er del av den universelle energien sammen med mennesket. En stein, et tre eller et dyr kan harmonisere mennesket og brukes for å fremme helse og helbrede sykdom.

2.      Meditasjon, yoga, tai chi, eurytmi og pusteteknikker er andre metoder som kan brukes for å balansere energien og bidra til helse og helbredelse.

3.      Videre er mat også energi, maten, inkl.vannet ansees som levende og  kostholdet får en mer sentral plass hos de alternative sykepleierne. Mange er vegetarianere.

4.      Skapende aktiviteter som musikk og bruk av lyder, maling, bruk av farger, dans osv påvirker også energistrømmen. 

Menneskets energikropp kan beskrives og studeres på  samme måte som den fysiske kroppen.
(Watson 1999 s. 170). Sykdom registreres i menneskets energi (aura) før det manifesteres fysisk.

Syn på sykdom og behandling.
De alternative behandlerne kommer fra ulike tradisjoner som alle har sine oppfatninger av sykdom. Synet på sykdom henger sammen med synet på mennesket i den kultur behandlingsformen er utviklet. Men for de fleste oppfattes mennesket som bestående av kropp, sinn og sjel, hvor helheten er større enn summen av delene. Forholdet mellom kropp og sinn og menneskets spirituelle dimensjon vektlegges i større grad innenfor det alternative behandlingsapparatet. Man kan behandle sykdom også ved ikke- invaderende metoder, dvs. at man kan utnytte tankens kraft og den helbredende livsenergien.

De alternative sykepleierne er opptatt av sammenhenger og holismebegrepet anses sentralt. Sykdom har mening og gir muligheter for forandring/utvikling. Mange oppfatter sykdom som primært psykisk eller åndelig og at det tar tid før den manifesterer seg fysisk. Sykdom er først og fremst en personlig opplevelse, ikke en generaliserbar diagnose. Hvorfor man er syk blir like viktig som hvordan man blir frisk. Man har ikke en sykdom eller helse, man er syk og man er helse.

Dette er i tråd med Hippokrates sitt syn på sykdom da han sa noe sånt som: ”Det er ikke sykdommen som er viktig, men mennesket som er sykt”. Dvs de alternative sykepleierne  vektlegger det subjektive mer enn det generelle. Det alternative behandlingsområdet har en stor tro på menneskets selvhelbredende krefter. Placebofenomenet blir en positiv kraft som bør utnyttes, ikke en bivirkning eller feilkilde slik skolemedisinen hevder.

Behandlerrollen er viktig, og det kreves stor grad av selvinnsikt og kjærlighet til seg selv for å kunne være en annens hjelper.

En ny behandlingskultur.
Hvis vi skal følge J.Watsons anbefalinger, og hvis de alternative sykepleierne fikk ”bestemme” behandlingskulturen, så vil dette føre til store endringer fra den nåværende. Endringene er på flere felt:  Behandlerrollen, pasientrollen og behandler systemet.

Noen av de viktigste endringene blir:

1.      Ta bort skille mellom behandling og pleie.

2.     Økt fokus på sammenhenger, kropp/sinn medisin, helhet.

3.      Økt fokus på det subjektive. Løse de sterke båndene til diagnosetenkningen

4.      Ta bort tabuene rundt menneskets spirituelle/åndelige dimensjon.

5.      Legge til rette for mangfold og demokrati, redusere legenes makt og monopolstilling. Øke pasientenes eget ansvar og medvirkning. Akseptere at det finnes mange veier til målet (helse) og at det er ingen som eier ”den virkelige virkeligheten”.

6.      Legge økt  vekt på de feminine sider: for eksempel fremheve betydningen av: intuisjon, følelser, opplevelser, kunst og arkitektur sin betydning for behandling av syke.

7.      Respektere og utnytte menneskets og naturens selvhelbredende evner

8.      Økt fokus på forebygging

9.      Stimulere til samarbeid mer enn konkurranse – for eksempel gjennom såkalte grønne paviljonger på sykehusene.

10.  Innse at jordas helse ikke kan skilles fra menneskenes- økt fokus på økologi (økosykepleie).

11.  Stille spørsmål om hvorfor man er syk like mye som hvordan man blir frisk

12.  Innse at det tar tid å bli syk like mye som det tar tid å bli frisk.

13.  Øke fokus på behandlerrollen og øke krav om selvutvikling

For at disse punktene skal kunne innfris er det mange ”kamper” som må føres. De alternative sykepleierne har mange erfaringer fra slike kamper. ”Kampene” føres overfor leger, utdanningssystemet, lovgivningen, forskningen, kirken og overfor ledere av sykepleien.

Et varsko vil jeg allikevel komme med til slutt. Det er en fare i den alternative behandlerkulturen at vi alle gjøres til ”pasienter” på den måten at vi stadig gis nye helsefremmende tilbud. Dette igjen kan gjøre oss selvopptatte og til ”evige ” helsekunder. Men denne holdningen synes jeg er mindre fremtredende hos alternative sykepleiere enn de er hos alternative behandlere generelt. Videre vil jeg også legge til at det uansett ikke er snakk om et enten skolemedisin eller alternativ medisin, men et både/og, men under andre betingelser enn i dag.

Det er min mening at både sykepleien og det offentlige helsevesen kunne tjene stort på et økt samarbeid med de alternative sykepleierne. Pasientene har allerede talt sitt tydelige språk; de går oftere og oftere til alternativ behandling, og de er gjennomgående svært fornøyd.

Litteratur:
Gaut, Dolores m.fl.: Caring as Healing. National League for Nursing Press. New York 1994.
Guzzetta, Cathie E.: Essential Readings in Holistic Nursing.  Aspen Pub.Maryland 1998.
Watson, Jean: Postmodern Nursing. Churchill Livingstone. 1999

Berit Johannessen
Nordre Hovedgårdsvei 25
4621 Kristiansand