PROSESSEN FOR HELBREDELSE OG VEKST I PSYKOSYNTESE OG I KRISTEN HELBREDELSE AV MINNENE

av Anett B. Wannamaker, Ph.D.

Artikkelen stod i Eurotas news våren 1997 og i Transpersonlig Perspektiv, Tidsskrift for Norsk Transpersonlig Forening, Nr. 2 – 1999. Den er basert på forfatterens doktoravhandling fra Institute of Transpersonal Psychology i Palo Alto, California. Anett B. Wannamaker var inntil 1.1.1999 nestleder i NTF og er nå bosatt i North Carolina, USA. Epost: a.b.wannamaker@worldnet.att.net

* * *

Kristen mystikk beskriver tre hovedstadier på veien til opplysning: oppvåkning, renselse og illuminasjon. ’Sjelens mørke netter’ utgjør en ytterligere renselsesprosess som kulminerer i enhetlig liv. Hele prosessen, fra oppvåkning til enhetlig liv, betraktes som en åndelig prosess, iverksatt, ledet og fullført av Den Hellige Ånd i ethvert Selv overgitt Gud. Det vil si, den er en naturlig vekstprosess i det oppvåkte og overgitte Selvet.

Som renselsesprosesser kan den innledningsvise renselsen og ’Sjelens mørke netter’ begge sammenlignes med det som i transpersonlig psykologi kaller regresjon i Selvets interesse. De strekker seg bakover i personens fortid og inn i hans eller hennes ufullkommenhet for å helbrede og perfeksjonere personligheten.

Innenfor transpersonlig psykologi fins det minst to generelt godtatte modeller for denne renselsesprosessen: den jungianske individuasjonsprosessen, der skyggesiden og mannes kvinnelige og kvinnens maskuline side, henholdsvis Anima og Animus, integreres, og psykosynteseprosessen, der underpersonligheter integreres og Jeget etableres på linje med Selvet. Innenfor moderne kristen helbredelsespraksis har vi, spesielt i USA, fenomenet ’helbredelse av minnene’.

Denne artikkelen tar et blikk på disse helbredelses- og vekstprosessene ut fra psykosyntesens og ’helbredelse av minnene’s perspektiv. Felles for de to tilnærminger er at egoet forblir intakt, det transformeres, men utslettes ikke i prosessen.

Begrepet ’helbredelse av minnene’ ble skapt av den amerikanske kristne legpersonen og healeren Agnes Sanford (1897-1983), som i nitten seksti- og syttiårene skrev flere bøker om sin helbredelsesteologi og -praksis og var en populær foredragsholder i Den episkopale kirke, den amerikanske grenen av Den engelske kirke. Hennes unike oppdagelse var at Jesus Kristus :

Sanford oppfatter Jesus som en arketypisk-lignende helbredende tilstedeværelse i ethvert menneske, en tilstedeværelse ikke ulik Assagiolis Høyere selv. Og, når roten til personens vanskeligheter ikke er å finne i nåtiden, inviterer Sanford Jesus til å ’gå tilbake’ i personens personlige historie for å avdekke og helbrede de traumatiserte barna som skjuler seg i det underbevisste. "Jeg ber om at Jesus vil tre inn og finne den lille gutten eller piken i behov av helbredelse og la sin kjærlighet strømme rundt barnet inntil han eller hun er fullstendig helbredet", sier hun (1965, 3, 1). Hennes bønn fører til utløsning av sterke følelser og til helbredelse, som hun definerer ikke som et tap, men som en befrielse av hukommelsen. Hun anser hukommelsen for å være befridd når personen kan minnes den traumatisk hendelse uten smerte og når den atferden som var blitt dens kjennetegn, ikke lenger inntreffer.

I psykosyntese oppfattes underpersonligheter som konstellasjoner i den midtre underbevisstheten (se figur 1), som minner om egotilstander definert av Eric Berne i transaksjonsanalysen og om komplekser slik Sigmund Freud beskrev dem. De har sine røtter i det ulykkelige barnet i den lavere underbevisstheten og utgjør et sett atferdsmønstre som barnet har bygget opp som svar på tidlige hendelser. Nøkkelen til integrering av underpersonlighetene og opprettelsen av Jeget på linje med Selvet blir således helbredelse og transformasjon av det indre barnet, som er underpersonlighetens kjerne.

figur 1. (Assagioli, 1965, s.17) Psykosyntesens syn på menneskelig bevissthet

I psykosyntesen betraktes Det høyere selvet, også kalt Det transpersonlige selvet, som kilden til helbredelse. Mens klienten i terapi kan inviteres til rollespill der han eller hun opptrer som sine egne foreldre og gir varme og omsorg til det indre barnet, dukker ofte det "naturlige barnet", hvis energi betraktes som overbevisst, spontant opp i den terapeutiske sammenhengen, medbringende overbevisst energi. Andre symboler på Det høyere selvet kan også våkne spontant eller fremkalles av guiden for å tilføre helbredende energier fra Det høyere selvet.

Mary Green, en av grunnleggerne av psykosyntesesenteret i Lexington, Kentucky, USA, har gjort et omfattende arbeid med integrasjon av splittede personligheter basert på sin psykosyntesepraksis. I sin Ideal Model of a Session (1982) beskriver Green en terapeutisk bevegelse fra problemet fremstilt av klienten, og følelsene rundt dette, til identifikasjon med en underpersonlighet som nylig opplevde de samme følelsene, så bakover i tid til andre situasjoner der lignende følelser var til stede. For voksne foreslår Green at klienten først ser etter en episode da han eller hun var i tyveårsalderen, så en tenåringsopplevelse, en opplevelse rundt syv-åtte-års-alderen og endelig en opplevelse i en alder av to eller tre. Green advarer mot å gå tilbake til fødselsopplevelser med mindre klienten allerede har vært igjennom omfattende psykologisk arbeid. Kjerneopplevelsen viser seg ofte å ha inntruffet da klienten var rundt to eller tre år gammel eller i seks til åtte-årsalderen, sier hun.

I ’helbredelse av minnene’ forstås helbredelse å inntreffe ved at den levende Jesus (Hebr. 7:24-25), formidlet av healeren ved Den Hellige Ånd, går inn i og helbreder en psyke tynget av nye eller gamle, smertefulle minner. I psykosyntetisk arbeid opptrer Det høyere selvet som en ’syntetiske ånd’ (Assagioli, 1965, s. 67) som guider prosessen, helbreder og fungerer som mellomledd mellom guiden, klienten og deres respektive prosesser. Kriteriet for å godta en opplevelse som en opplevelse av Det høyere selvet, er opplevelsens innvirkning på personligheten (Assagioli, ss. 198-199). Dersom en opplevelse resulterer i positiv personlig vekst, bekreftes og styrkes den. Hvis ikke, tolkes den som ugyldig, som et skritt på veien eller som en egenskap i behov av transformasjon. Også her hviler bekreftelsen på helbredelse og vekst på klientens atferd.

Lagt oppå Assagiolis egg-diagram (1965, s. 17), vist i figur 1, kan vi se for oss de to prosessene, psykosynteseterapi og 'helbredelse av minnene', som vist i figur 2.

- - - - - - - - - - -Psykosyntese - - - - - - - - - - - - - - ‘Helbredelse av minnene’

figur 2- Egg-diagrammatisk illustrasjon av de to helbredelsesprosessene

Legg merke til at psykosynteseprosessen begynner med at man først beveger seg nedover — inn i underbevisstheten, for så å bevege seg opp i Det overbevisste før man kommer tilbake til egobevissthet. I 'helbredelse av minnene' begynner prosessen ved først gjennom bønn å bevege seg inn i Det overbevisste for så å gå nedover til Det lavere underbevisste før den vender tilbake til det bevisste.

Psykosyntesens bevegelse inn i Det overbevisste finner vanligvis sted mot slutten av en terapitime, når overbevisste symboler, som f eks solen, inntrer spontant eller bringes inn i det terapeutiske arbeid for å fullføre prosessen etter at betydelig psykologisk arbeid har funnet sted. Hele prosessen kan illustreres med Dantes Den hellige komedie, som Assagioli beskrev som ‘psykosyntesens poem’ (P. R. F. – utgivelse nr. 36, s. 19). Ideelt blir den terapeutiske opplevelsen deretter 'jordet' i klientens her-og-nå-bevissthet mot slutten av terapitimen.

Det er imidlertid viktig å huske at selv om det ikke går frem av figur 2, er transpersonlig eller overbevisst energi til stede og potensielt tilgjengelig på ethvert stadium i psykosynteseprosessen. Det høyere selvet, som guide for prosessen, 'følger' klienten på ferden ned i underbevisstheten, og transpersonlige energier kan bryte ut eller aktiveres når som helst i prosessen. I 'helbredelse av minnene' er første trinn i helbredelsesprosessen å fremkalle transpersonlig energi ved bønn der Jesus, i fantasien eller gjennom forestillingsaktivitet, ‘går tilbake’ (3.1) i historien sammen med personen til episoden eller minnet i behov av helbredelse. Det er derfor underforstått at transpersonlig energi er tilstede under hele prosessen. Den indre reises trygghet og helbredelsesprosessens suksess er således støttet av transpersonlig tilstedeværelse både i psykosyntese og i 'helbredelse av minnene'. Men i begge prosesser oppfattes den helbredende transpersonlige energien som klart distinkt fra egoisk bevissthet.

Lagt oppå mitt forslag (1989) til ny tolkning av psykosyntese i forhold til Wilbers Livssyklus, vil den skjematiske illustrasjonen i figur 2 fremstå som vist i figur 3. I min tilpassede Livssyklus har jeg også tilføyd Mary Greens forslag til egg-diagrammatisk plassering av ’det ulykkelige barnet’, underpersonligheter og det ’naturlige’ eller ’glade barnet’.

I figur 3 er personens nåværende bevissthetsnivå utgangspunktet for prosessen. Min plassering av prosessens utgangspunkt på Livssyklusen må derfor betraktes som tilfeldig. For å falle sammen med prosessen illustrert i figur 2, kan den begynne hvor som helst i området for det bevisste selvet, Jeget, og/eller Midtre underbevisste. I figur 3 kan man se at helbredelsesprosessen i psykosyntese og 'helbredelse av minnene', til tross for det faktum at de beveger seg i motsatt retning innenfor Wilbers Livssyklus, begge beveger seg innenfor og dekker det samme området på Livssyklusen.

- - - - - - - -Psykosyntese - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 'Helbredelse av minnene'

figur 3 - De to helbredelsesprosessene illustrert med Ken Wilbers Livssyklus-diagram.

Personlig psykosyntese og 'helbredelse av minnene' kan begge betraktes som prosesser for å integrere opplevelser som tilhører tidligere utviklingsstadier i Wilbers Livssyklus i ens nåværende bevissthetstilstand. De skaper omgivelsene for den personlige integrasjonen som er nødvendig for det som Wilber kaller fremtidig ‘progressiv evolusjon’ (s. 158) samtidig som de beholder kontakten med og tilgang til egobevissthet. I psykosyntese inneholder Det høyere selvet den transpersonlige energien, i 'helbredelse av minnene' gjør Jesus det. Deres transpersonlige energier er tilgjengelige for helbredelse og transformasjon av personligheten. Men hverken i psykosyntese eller i 'helbredelse av minnene' er den helbredende og transformative energien en del av egoisk bevissthet og/eller dennes eiendom.

Mens Sanford forstår 'helbredelse av minnene' som en transaksjon mellom Den Hellige Ånd og en persons underbevisste, forstår psykosyntese helbredelse som en transaksjon mellom Det høyere eller transpersonlige selvet og bevisstheten — det vil si, en transaksjon mellom en persons bevisste og ubevisste. Forenklet kan man si at i psykosyntese legges helbredelsesprosessen til rette i mennesket mens den i Sanfords 'helbredelse av minnene' formidles av noe utenfor personen. Men, i 'helbredelse av minnene', er det helbredende instrument også allerede til stede i personen, siden Jesus Kristus, slik Sanford tolker det, er en del både av Gud og av det enkelte mennesket (3,2). Implikasjonen synes å være at vi beskuer ulike dimensjoner av den samme virkelighet.

Litteratur

• Assagioli, R. (1965). Psychosynthesis, A Manual of Principles and Techniques. New York: Viking.

• Sanford, A. (1965). God's Healing Power. (Kassettopptak). Dallas: Fisherman Tapes.

• Wilber, K. (1980). The Atman Project, A Transpersonal View of Human Development. Wheaton, Illinois: Theosophical Publishing House.