Medisinske paradigmer og faglig monopol

av Else Egeland (1997/98)

ALTERNATIV MEDISIN
Alternativ medisin er en konstruert samlebetegnelse for et mangfold av metoder. Metodene har det felles at de i stor grad er baserte på tradisjonelle forståelsesmodeller og ikke er anerkjent av det etablerte skolemedisinen. Mange har bakgrunn i kulturer som har virkelighetsoppfatninger som er utgått fra liv i nær kontakt og enhet med naturen.

Ser vi nærmere på den alternative medisinen ser vi at tilnærmingene utspringer fra forenlige paradigmer eller forståelsesmodeller for natur, helse og helhet. Mennesket er "en levende sjel", et bioenergetisk vesen. Kropp og sjel er integrert enhet og sjelelige faktorer er uatskillelige ved forståelsen av kroppslige lidelser. Selv urtemedisinen, som i vår tid har adoptert et biomedisinsk og kjemisk basert språk, har basis i forståelsen av livskraftens strøm og gjenopprettelsen av denne.

Forståelse av lidelse og behandling er kulturelt og språklig betinget. Kinesisk medisin bygger for eksempel på en almen anerkjennelse av Qi, selve livskraften og verdenskraften som gjennomstrømmer alt levende. Qi er et kulturelt kjernebegrepet i Kina. I andre kulturer er det vi kaller aura (energifeltet rund levende vesener) et allment kjent fenomen. En sosialantropolog fortalte en gang at mennesker han møtte på Java uttrykte stor forbauselse når det gikk opp for dem at han ikke kunne se aura.

SKOLEMEDISINEN
Skolemedisinen er preget av den vitenskapelige dualistiske tenkningen (ånd - kropp) som ga grunnlaget for fragmentering av naturen og mennesket. Skolemedisinerne oppnådde monopol på å ta syke i kur i hele den siviliserte verden. De fikk ikke bare monopol på å ta syke i kur, men også monopol på å definere hva som var sant og usant innenfor medisin og helse. Dette skjedde parallelt med hekseprosesser og lovgivning som dømte urteleger, håndspåleggere og kloke koner til bålet.

Skolemedisinen har tilpasset seg den vestlige verdens maktkonstruksjoner. Den har der fått støtte i stigmatiseringen av utøvere av terapier basert på forståelsesmodeller som ikke har vært forenlige med skolemedisinen eller den vestlige vitenskapens vedtatte sannheter. Skolemedisinen har presentert den biomedisinske modell som en udiskutabel sannhet, og alt som ikke har vært forenlig med denne modellen har vært stemplet som løgn, svindel og kvakksalveri.

Diagnosen
Å stille en diagnose er å tolke informasjon, å tyde tegn og gjøre antagelser. Disse tegnene tolkes ut i fra en forståelsesmodell og omsettes til et språk. Sykdomsbegrepet og kategoriseringen av menneskelig lidelse er essensielt for skolemedisinen. For å kunne foreskrive behandling må pasienten gis en diagnose. Diagnoser er sosiale konstruksjoner som representerer forsøk på å tilpasse pasientens problemer legenes forståelsesmodell, putte pasienten inn i en kontainer. Diagnoser baseres primært på tolkningen av såkalte objektive funn, og lite på pasientens livshistorie og hans subjektive opplevelse av tilstanden . Sykdomsdiagnoser er altså konstruerte begreper, betinget av legens oppfatning av tilstanden og et forhåndsdefinert kategoriseringssystem. Har pasientene symptomer som ikke passer inn i de eksisterende kategoriene, eller som ikke kan påvises ved objektive mål, vil pasientene kunne oppleve at at deres problemer ikke tas på alvor.

Sosiolog Laila Launsø skriver i sin doktoravhandling at "de fraspaltede ekspertkulturer indenfor det medicinske område opretholder en kontekstuavhengig sykdomsklassifikasjon, som bidrar til utviklingen av en fragmentert sygdomsbevidshet". (1, s. 225)

Diagnosebegrepene er latinske betegnelser som henspeiler på hvordan lidelsen arter seg, en beskrivelse, eller på dens lokalisering. Pasienter med lignende symptomer, hvor det gjøres lignende funn, faller her i samme kategori og får videre samme behandlingstilbud. Hvorfor de utvikler disse sykdommene anses ofte som tilfeldig og utenfor den sykes kontroll. Noen sykdommer anses som alvorlige, noen dødelige. Dette ut ifra erfaringer som medisinen selv har gjort innenfor sitt eget behandlingssystem og dets virkelighetsforståelse.

ALTERNATIV SYKDOMSFORSTÅELSE
Innenfor alternativ medisin har man egne forståelsesmodeller for helse og lidelse. Ofte baseres disse på en forståelse av samspillet mellom energi, vitalitet, bevissthet og kropp. Medisinske diagnoser er mindre relevante for forståelse og behandling av tilstandene. Mennesket møtes som et individ, ofte er pasientens subjektive opplevelse av tilstanden sentral. Sykdom og lidelse utgår fra det indre, fra personens subjektive rom, et sted som ingen pille kan nå. Kjærlighet, energi, livskraft kan nå inn. Mange av de såkalte alternative metodene kan kommunisere med personens indre rom, ute bruk av ord, kun ved hjelp av den terapeutiske tilnærmingen. Jeg har selv, som mange andre terapeuter, erfart hvordan mennesker kan åpne seg umiddelbart etter en behandling og forløse det de så lenge har båret i sitt indre.

Sykdommer som innenfor skolemedisinen anses som svært alvorlige eller uhelbredelige, eller krever risikofylte inngrep, vurderes annerledes sett ut ifra andre paradigmer. J.f.r for eksempel Jaglands historie, hvor en tilstand vurdert som uhelbredelig av legen effektiv ble kurert av en homøopat. Homøopaten skal ha uttalt at det eneste han gjorde var å styrke livskraften hos pasienten.

Fagtidsskriftet "Sykepleien" nr. 6/97 forteller om en Indisk kvinne med diabetes som skulle amputere et ben etter vurdering fra vestlige utdannede leger. Kvinnen tok kontakt med utøvere av ayurvedisk medisin som med urtebehandling kurerte ikke bare foten, men også sukkersyken. "Sykepleien" forteller videre at tradisjonell medisin har lenge vært forbudt India, med unntak av ett distrikt. Vestlig medisin har hatt monopol også der. Man har nå erkjent "at det offentlig helsestellet har spilt fallitt", og har derfor legalisert bruken av uoffisiell medisin.

SPRÅK SKAPER VIRKELIGHET
Begreper er metaforer som gir oss redskaper for å definere verden, og skaper igjen vår forståelse av den. Kategorier er abstrakte kontainere, alt med felles egenskaper eller trekk puttes i samme kategori, kategorien definerer igjen kontainerne. Dette er et selvopprettholdende system. Medisinens begrepsbruk fremstår som selvfølgelig, som nøytral og objektiv (2). Biomedisinens sykdomskategorier har vært oppfattet som udiskutable sannheter

Professor Per Måseide (3) påpeker at medisinsk persepsjon er lingvistisk organisert. Deskriptive kategorier er ofte unaturlige, de får pasienten til å passe til medisinsk teknologi. Legen må gjøre problemet medisinsk relevant (tilpasse det den medisinsk virkelighet) og videre medisinsk løsbart. Legen har gjort en omforming av informasjonen og fjernet seg fra pasienten og hans subjektive rom, fra det levende mennesket. Språk er makt, den som tolker, som eier begrepene, har makten og tilpasser informasjonen sin virkelighet.

Språk, å sette ord eller begreper på et fenomen, å definere det, er også et forsøk på å kontrollere det. Man søker kontroll over det ukjente ved å la de kjente og dominante formene for kommunikasjon ta over, også når en faktisk ikke forstår (4). Hvor vitenskapelig og eksakt er egentlig en medisinsk diagnose?

"Det er alltid eit skilje mellom uttrykk og realitet, som vitenskapen fornektar, ignorerar eller dekker til - enten gjennom ytterlegare kvantifisering eller ved å slå fast at noe ikkje kan vere gjenstand for vitskapleg erkjenning. Dermed etablerer vitskapen eit felt for ikkje-vitskap, dette er feltet for synsing, tru, aning, openberring og fantasi. Dette er feltet som "alle" veit noe om, og det er truleg i dette feltet legekunsten opererer" (4, s. 220).

PARADIGME - VIRKELIGHETSFORSTÅELSE
Et paradigme tillater kun teorier og praksis som er forenlige med dets virkelighetsforståelse. Den verden vi betrakter formes og avgrenses innenfor vår forståelsesmodell og er avgjørende for hva som kan oppfattes som sant og usant. Utøvere fra forskjellige paradigmer vil vurdere en lidelse svært forskjellig (1). Skolemedisinen forholder seg til sykdom innenfor i en sammenheng hvor individets kunnskap, mening, selvforståelse, ansvar og livsanskuelse i stor grad fratas betydning.

"Innføringen i en disiplins paradigme eller en skoles paradigme forgår over en fleråring utdannelse og sosialiseringsprocess, hvor der sker en sekundær personlighedsdannelse, og hvor de intellektuelle ferdigheder forbindes med følelsesmessige og værdimessige forhold. .....I et tværfaglig samarbeide kan vi blive stillet ansikt til ansikt med forskere og behandlere med paradigmer der avviger fra vores eget. De fremmede paradigmer trenger seg på og kan true vores eget grundlag og selvbillede." (1, s. 200).

Denne trusselen er relevant både for alternative og skolemedisinske utøvere. Den belyser også hvorfor det ikke er godt nok for skolemedisinerne at alternative metoder faktisk hjelper. Det "må også være sant i betydningen rasjonelt og logisk begripelig" (9). Når virkningen er "sann", d.v.s. kan forklares ut ifra det skolemedisinske paradigme, så kan ikke bare metoden aksepteres, den kan også inkorporeres i skolemedisinsk praksis. Legene kan til og med finne ut at de som eneste gruppe er egnet til å utøve metoden. Dette skjedde som vi vet med akupunktur, etter at det ble påvist at behandling med nåleakupunktur øker produksjonen av endorfiner.

MONOPOLER
Launsø kaller faglig monopol "en paradigmatisk og teoretisk maktutøvelse" (1). De profesjonelle har monopol på hva som er sann kunnskap. Slike holdninger legitimeres gjerne i pasientens behov, forsvarlighet og trygghet. Legers og andre gruppers profesjonsinteresser blir et ikke-tema. Da forslaget om legemonopol på å ta syke i kur kom opp i Stortinget i 1936 uttalte mange stortingsrepresentanter at et monopol primært hadde til hensikt "beskyttelse av legestanden og ikke av hensyn til folkehelsen" (6).

Vi ser nå at det trer frem grupper innenfor de alternative terapiene som også ønsker en bit av monopolkaken. De tar avstand fra andre grupper, gjerne utøvere av de samme terapier, og kaller dem useriøse og mindre kompetente. De vektlegger betydningen av skolering i det biomedisinske paradigme og aksepterer at det må være restriksjoner på å behandle "alvorlig sykdom".

I Lov om helsepersonell m.v., som nå er ute til høring, foreslår Sosial- og helsedepartementet å videreføre behandlingsmonopol på "alvorlig sykdom". Stortingets sosialkomite hadde fram til oktober 1996 registrert 20.523 underskrifter for bla. følgende krav: "Vi sier nei til legemonopol på menneskers sykdom og lidelse. Vi ber våre folkevalgte om å ivareta selvstendig tenkende menneskers rett til å ta ansvar for egen helse, en menneskerett som har en selvsagt plass i et fritt folkestyrt land".

Mennesker som søker alternative behandlingstilbud opplever at det etablerte helsevesen ikke tilgodeser deres interesser og verdier. Disse menneskene søker hjelp til å arbeide med egen sykdom og forstå den livssituasjon som sykdommen er krystallisert ut ifra. Terapeuten blir en veileder og hjelper i en personlig utviklingsprosess (1).

All skolemedisinsk behandling er basert på "frivillig informert samtykke". Informasjonen som det etablerte helsepersonell gir er begrenset til å kun omfatte tilbud som dekkes av de etablerte profesjoner. Personer med f.eks. kreft (en legemonopolisert tilstand) hatt valget mellom legebehandling eller ingen behandling. Retten til å velge noe annet, noe vi selv tror på, må vi ennå kjempe for. De fleste former for alternativ medisin er risikofri. Man har derfor konstruert et nytt risikomoment, nemlig at pasienten ikke skal komme tidsnok til lege. Dette argumentet brukes på tross av at leger ofte feildiagnostiserer, både på grunn av feilutslag ved prøver og undersøkelser og ved den subjektive vurdering av de objektiv funn.

Alle terapeutiske systemer representerer frivillige tilbud. Brukeren selv er sentrum for de valg som tas, og vi må alle respektere menneskers rett til å velge når det gjelder egen helse. Leger har sin spesialkompetanse, alternative terapeuter har sin kompetanse. Alle plikter å informere om muligheter, begrensninger og risiko. Alternative utøvere er ikke leger, og må anbefale brukerne å oppsøke lege om de ønsker en medisinsk vurdering av sine plager. Men ingen faggruppe har rett til tolkningsmonopol eller behandlingsmonopol på menneskelig lidelse.

FREMTIDIG REGULERING
"Tross milliardsatsinger hvert år har vi ingen behandling som kan kurere de store folkesykdommene. Hjerte- og blodåresykdommer, kreft, reumatisme, muskel- og skjelettlidelser er like vanlig som for 100 og 1000 år siden. Mye tyder på at det kommer til å fortsette å være slik" (5, s. 228).

Naturterapeuter, håndspåleggere og andre utøvere av såkalte alternative terapier vært utsatt for rene hekseforfølgelser de siste århundrer. De vestlige lands forvaltningssystemer (departementer og underliggende organer) har vært ledende i slike prosesser, da alt fagpersonellet i disse organene har vært og er skolemedisinere, med bena og solidariteten godt plantet i skolemedisinens paradigmer.

En undersøkelse fra Regionssykehuset i Tromsø i 1994 viser at pasienter prioriterer informasjon om alternative behandlingsformer høyest (7 ). En undersøkelse fra 1992 blant 642 kreftpasienter (8) viser at 20 % av kreftpasientene har søkt hjelp hos en eller flere former for alternativ medisin. Dette skjer i Norge på tross av at leger har lovbestemt monopol på kreftbehandling. Noen mener de får hjelp, andre ikke. Ethvert menneske vil, og må ha rett til, å søke helsehjelp hos andre enn leger når legene ikke kan hjelpe eller pasientene ikke ønsker å utsette seg for den risiko som metoden kan medføre. Fortsetter monopollovgivningen vil "det svarte behandlingsmarkedet" fortsatt eksistere. Risikoen for at pasientenes frykt og lidelse skal utnyttes vil da bli større, samtidig får samfunnet aldri høre om de helbredelsene som faktisk skjer fordi terapeutene risikerer fengselsstraff.

Vi trenger en reguleringsform som gir rom for at de alternative utøverne, på de respektive terapienes egne premisser, kan tre frem på helsearenaen på en legitim måte og gis mulighet til å vise hva de kan tilby. Et samarbeide mellom de etablerte og de alternative må være ønskelig, og det bør ikke lenger aksepteres at leger motsetter seg slikt samarbeide. Helsevesenets er finansiert av folket, og folkets interesser må ivaretas. Et samarbeid med pasientenes behov i sentrum vil på sikt kunne frembringe en mer livsfremmende utvikling av den kollektive forståelsen av helse og lidelse og helsevesenets videre tilnærming til helseproblemer. Sannsynligvis vil vi også få se at dette vil gi avkastning både helsemessig og økonomisk.

Helse og sykdom berører det innerste i mennesket, det hellige. I lidelsen kan mennesker møte seg selv og vokse, bli helere, forstå deg selv og livet sitt bedre. Ingen kan ta fra oss denne retten ved å monopolisere vår lidelse. Det må være en selvskreven rett for oss alle å kunne ta personlig ansvar for vår egen skjebne, selv når "ekspertene" er uenige i våre vurderinger.

REFERANSER:

• 1. Launsø, Laila: "Det alternative behandlingsparadigme. Brug og udvikling; rationalitet og paradigmer". Doktoravhandling. Aalborg: Samfundsvitenskabelig Fakultet, Aalborg Universitet, 1996. Ugitt på Akademisk Forlag, Kbh. 1995.
• 2. Lie, Gro Th.: "Metaforer i vitenskap og helsearbeid: forteller de oss noe om makt, moral og forståelsesformer?". Foredrag på konferansen Kropp-relasjon-kultur, Universitetet i Bergen 24. juni 1997.
• 3. Måseide, Per: "Natur og kultur. Spenningsfeltet mellom ei objektivistisk og ei relativistisk forsteing av kropp, sjukdom og helse". Foredrag på konferansen Kropp-relasjon-kultur, Universitetet i Bergen 25. juni 1997.
• 4. Måseide, Per: "Medisinsk kultur". Medisin - kunst eller vitenskap. Stein Husebø (red.). Ad Notam Gyldendal 1992.
• 5. Husebø, Stein: "Medisin som kunst". Medisin - kunst eller vitenskap. Stein Husebø (red.). Ad Notam Gyldendal 1992.
• 6 . Norges offentlige utredninger. Helsepersonells rettigheter og plikter. Utkast med motiver. NOU 1993:33, kap. 5.2. Oslo, Statens Forvaltningstjeneste, Statens trykning, Oslo 1993.
• 7. Aftenposten 30. juli 1994
• 8. Tidsskrift for Den Norske Lægeforening, nr. 17,1997; 2458-63.
• 9. Alternativ medisin. Den norske lægeforening si haldning til alternativ medisin. Upublisert innstilling / utkast frå Alternativ medisin utvalet, 1996, s.119. (Ble publisert i 1997).
• 
  

Artikkelen var publisert i Naturterapeuten - Tidsskrift for Naturmedisin 4-97/1/98